Katcho 2.0

Kom og besøk meg på min nye blogg i steden! Den er mye finere og har alle innleggene som ligger her også!

http://www.katcho.net

Think pink – think Petra?

Har vært hektisk etter at vi kom tilbake fra Jordan og derfor har jeg ikke fått gjort ferdig dette innlegget før nå! Men her kommer det! Jey!

Match me such marvel save in Eastern clime,
A rose-red city half as old as time.

De to siste linjene i sonetten til John William Burgon. Hele finner du her. (Funfact: Den godeste Burgon hadde aldri sett Petra selv, men skrev det berømte diktet basert på andres beskrivelser.)

Men Petra, som nylig ble stemt inn som et av verdens syv nye underverker, er virkelig rosa. Men ikke bare det; sandsteinen er rosa, rød, hvit og i alle nyanser. Akkurat som i Wadi Rum er effekten slående.

Du kommer dit ved å gå to kilometer gjennom en til tider veldig trang kløft og det er derfor storslått å komme ut og se en av de flotteste fasadene i området. (Selv om jeg er veldig fornøyd med mitt eget bilde også…)

Men utskjæringene i seg selv er også fantastiske.

Vi ble “advart” (dere kommer til å kjøpe fra dem, de er sååå søøøte!) mot kremmer-barna som driver i Petra, men de var bare søte og litt irriterende. Vi endte også opp med å ikke kjøpe noen av postkortene eller steinene de tilbydde.

- One dinar!

- Its happy hour: two for one euro!

Lurer på hvem som lærte jordanerne om happy hour. Har et par alvorsord jeg kunne tenkt meg å si til ham/henne.

Vi gikk fem kilometer inn og så fem tilbake og jeg må bare innrømme. Etter den første wow-faktoren har lagt seg, så blir det litt kjedelig altså. Nok en ruin. De er jo vakre og verdt turen, absolutt, du trenger bare ikke å få med deg alle fasadene. Et par holder.

Alle bildene fra Jordan finner du her.

Mer om Petra her.

Enda mer om Petra her.

Men det hadde vært kult å reise rundt til alle verden syv nye underverker. Satt på to-do-listen

Og Jordan anbefales absolutt! Trenger du mer inspirasjon?

Mine tidliger innlegg fra turen:

Rumpetaske-sjokk

Sol!

Jeg falt fra min høye dromedar

Flere saker om og guider til Jordan.

Go’listen – journalistikk som funker

Det hender jo innimellom at man skjønner hvorfor vi journalister gjør det vi gjør. For det blir mange hverdager der folk bare vil lese om pedofile svin (VG Nett eller Db.no som eksempel) og puppe-damer (denne er jo nesten blitt en klassiker).

Og jeg merker det gjør godt, litt som en ferie, eller en ekstra shot med adrenalin når jeg leser andre saker, metoderapporter eller slikt som gjør at jeg tenker: jepp! Det går an! Det er mulig! God journalistikk finnes!

(Kanskje er vi journalister for pessimistiske? Opp med en hånd alle som er lei av “negative oppslag” eller at vi “plager de stakkars politikerne” eller som har sluttet å tro på at verden snart går under…)

Men som en liten oppmuntring da, eller et lite: stå på! til alle gode journalister og andre som stikker innom her. Jeg håper dette kan bli en liten serie, så her er første bidrag. Bare kom med egne forslag, på epost eller i kommentar.

Go’listen – første bidrag:
Tankar från 39:e gatan…
En blogg om bilder, journalistik, musik, böcker, mat, dryck och livet i New York

VGs fotograf i NY om hvordan han og Roy Freddy Andersen helt enkelt fant saken om Kværners kontrakter på Guantanamo Bay gjennom god obeservasjon, journalistisk dømmekraft og selvsagt med at de var der.

Saken gikk nok egentlig i VG, men her er i alle fall de sakene som ligger på VG Nett om Kværner og Guantanamo. Men jeg regner jo med at dere fikk med dere saken.

Jeg falt fra min høye dromedar

Det ser kanskje lett ut, og jeg har jo sett det tusen ganger. Det har sikkert du også. Folk som skal ri på dromedarer og kameler. Trikset er når de reiser seg eller legger seg ned. Da forandrer nemmelig den fine salen seg til en rusjebane (som det heter der jeg kommer fra; sklie, for dere andre) på grunn av den enorme forskjellen mellom stående og liggende dromedar.

Og nettopp derfor (at du har sett det tusen ganger altså), tror man også at det skal gå så greit. Samboeren klarte seg helt fint bare sekunder før også.

Men som du kanskje allerede har skjønt av tittelen. Det gikk ikke greit. Det gikk dårlig. Jeg falt, eller tryna, forover i det den enorme dromedaren skulle reise seg opp. Til stor moro for både samboer og semi-beduiner.

Så moro synes de det var at de gjenfortalte historien til alle de andre semi-beduinene, med peking og latter, hvorpå (for semi-beduiner er like hyggelige som jordanerne) de alle red bort og spurte høflig hvordan det gikk med meg.

Og til tross for blåmerker og et par avrevne negler, så var det absolutt verdt det. Ri på en dromedar, hvis du har mulighet. (Men hold deg fast i salen, både foran og bak.)

Wadi Rum var imponerende vakker. Ørken er ørken, tenker du kanskje. Men nei, uten å ha sett noen annen ørken, er jeg helt sikker på at Wadi Rum er blant de vakreste, om ikke den vakreste.

Kort oppsummert er Wadi Rum en del av den arabiske ørkenen. Men på grunn av kombinasjonen av sandstein og granitt har det blitt noen spesielle fjellformasjoner i området. Det er nå en av de viktigste turistattraksjonene i Jordan, som står for rundt 10 prosent av økonomien til landet. Det er også kjent som et av stedene der filmen Lawrence of Arabia ble innspilt.

Faktisk så velger den jordanske kongen Abdullah den andre å bo to uker i telt i Wadi Rum hvert år.

Abdullah den andre er det også bilder av overalt og han bygger hus, både til beduiner (derfor er de semi-beduiner nå) og de vanlig husløse.

Beduinene er de eneste som får drive med oss turister i Wadi Rum, de slipper også å betale skatt for det de tjener på turismen. Slik gjør man gode samfunnsborgere av beduiner, tydeligvis. Nå er det bare rundt 10 prosent som fortsatt lever i telt og reiser rundt i ørkenen.

Men de var hyggelige de semi-beduinene vi møtte altså. Igjen møter vi bare mennene, men ifølge vår lokale guide Ali (som er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen), jobber også kvinnene med turismen, de bare går hjem i firetiden. Heller ikke på hotellet er det noen jordanske kvinner, alle kvinnene som jobber her er fra gjestearbeidere fra Sør-Asia.

Flere bilder fra Wadi Rum: (alle bildene på Flickr)

Sol!

Hah! Rompetaske-sjokket har definitivt gitt seg. Dagen har blitt benyttet til å sole seg (!), tusle i strandkant, vandre rundt på basarer og spise jordansk godteri (som anbefales på det varmeste, det er litt som Turkish Delight, bare godt), spise deilig og rar fisk og drikke veldig sterk og god kaffe.

Samboeren, som ikke har mer enn et par pigmenter i utgangspunktet, har klart å glemme å smøre deler av kroppen med solkrem. Merker en merkelig blanding av riste-på-hode-latter og sympati.

Som @flholst sa: selv om Aqaba ikke helt oppfylte alle Lawrence of Arabia-fantasier, så var det knallbra.

Aqaba er ganske stygg, men folksom og Tala Bay er vakker, men med et spøkelsespreg (sesongen er så vidt begynt). Vi bor i Tala Bay, men kommer oss lett til Aqaba når vi vil, så det passer egentlig greit.

Jordanerne er veldig hyggelige. (Ser de blir satt opp som neste på listen til Bin Laden.)

Badet bare i poolen i dag, men har kjent på sjøtemperaturen og den er over 20 i hvert fall! Gleder meg til strand-dag. I morgen blir det solnedgang over ørkenen Wadi Rum. Vi skal gå i fotsporene til Lawrence of Arabia. Har blitt lovet middag i beduin-leir også.

Mer om Jordan.

Even more about Jordan.

Rumpetaske-sjokk

Klapping ved landing: check.

Rumpetasker: check.

Liten rar sekk på veldig store rygger: check.

Grovt rasistiske kommentarer i visumkø: check.

Savner lille puse: JA!

Snø: nix!

Sol: JA!

Vi er Jordan.

Bare drap og videospill

Det fremheves hver eneste gang. Har det vært en skolemassakre eller en annen skyteepisode kan du være sikker på at dersom gjerningsmannen på et eller annet tidspunkt har eid eller spilt et spill, så får du vite det.

Thailand gikk så langt at de forbød Grand Theft Auto etter et særs brutalt drap og i USA er det advokater som gjør karriere på å saksøke spill etter skoleskytinger.

Også denne gangen ble det vurdert som relevant å nevne at gjerningsmannen, en ung gutt, var interessert i spill:

Vg Nett skriver: 17-åringen skal ha likt å spille skytespill og se på horrorfilmer. (Og hva er horrorfilmer egentlig? En ny type skrekkfilm?)

(Db.no har derimot fremhevet at han likte å spille bordtennis. Nå, det er en skummel sport!)

Etter hvert som voldspillpanikken kanskje legger seg, kan vi jo håpe at denne hypotesen om at spill skaper voldsutøvere blir lagt på hylla hvor den hører hjemme. Men jeg tror det ikke før jeg ser det.

Derfor vil jeg gjerne fremheve en fantastisk god kilde i denne sammenhengen. Torill Mortensen er Førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda og har både peiling på og har forsket på dataspill. Hun blogger også på Thinking with my fingers.

Det kom også en veldig belysende forskningsrapport i januar i år som konkluderer slik:

In the last 10 years, following the incidence of serious acts of school violence—particularly multiple homicides on school  campuses—much attention has focused on the potential causal role of violent video game exposure. Some scholars have attempted to draw links between laboratory and correlational research on video game playing and school shooting incidents.

This paper argues that such claims are faulty and fail to acknowledge the significant methodological and constructional divides between existing video game research and acts of serious aggression and violence. It is concluded that no significant relationship between violent video game exposure and school shooting incidents has been demonstrated in the existing scientific literature, and that data from real world violence call such a link into question.

Hele rapporten finner du her på Wiley Intersciensce.

Siden det ikke er gjort noen studier på ungdom og spill i Norge (jeg vil gjerne ha beskjed om jeg har oversett noe her), så er det også interessant å se til det svenske helsedepartementet som gjennomførte en grunding undersøkelse og kom fram til det overraksende resultatet at ungdom som spiller mye er akkruat som annen ungdom.

– De allra flesta unga som spelar datorspel är som andra ungdomar. Vi kan inte se några samband mellan dataspel och sämre hälsa, säger Per Nilsson, generaldirektör på Ungdomsstyrelsen på nettsidene deres.
– I vår studie kan vi se att unga som spelar datorspel dricker mindre alkohol, stressar något mindre och idrottar i lika hög grad som andra ungdomar, avslutar Per Nilsson.

En annen interessant bok om spill og vold er «Grand Theft Childhood». Her viser forfatterene Drs. Lawrence Kutner og Cheryl K. Olson til den amerikanske føderale sikkerhetstjenesten Secret Services studie som viser at bare en av åtte gjerningsmenn bak skolemassakre hadde interesse for voldelige spill.

Hver generasjon har sine antatt skumle påvirkningsfaktorer for de unge. I 1883 kom boken «Traps for the Young», der Anthony Comstock advarer mot «dime novels» en type billig kiosklitteratur som var populært da. Og i 1954 kom boken «Seduction of the Innocent» der Fredric Wertham advarer mot de psykoseksuelle farene ved tegneserier.

Bare for ordens skyld kan det også være verdt å skille mellom det å være opptatt av, hekta på og det å ha diagnosen spillavhengig (godt forklart av postdoktor Ragnhild Tronstad på Forskning.no), som sikkert ikke er bra, men som sannsynligvis ikke gir deg tid til så mye mer enn å spille.

Astrid Meland laget i 2007 en grundig sak om dette på Db.no-Magasinet og skriver også om skolemasskare og spill på bloggen hennes i dag:

De som står bak skolemassakre føler seg mobbet, har kanskje få venner, de kan ha vokst opp i ressurssvake familier ( men slett ikke alle har det), de er kanskje utstøtt på skolen, noen har dårlige resultater og er ulykkelige, kanskje på grunn av kjærlighetssorg. Det siste var årsaken til at Luke Woodham (da 16 år) i 1997 drepte moren, to medelever og såret sju.

Woodham var en av 10 skoledrapsmenn som ble intervjuet av amerikanske Secret Service for noen år siden i forbindelse med deres arbeid Safe School Initiative.

Det viste seg nytteløst å forsøke å opprette en profil på en typisk skoledrapsmann. Det eneste de har felles er at alle er gutter.

Det er på tide at vi slutter å henge oss opp i detaljer som ikke er relevante, men heller ser etter andre elementer som kanskje faktisk kan gi oss informasjon om hvorfor disse grusomme hendelsene skjer.

Puppedamer og Askeladden?

Først en innrømmelse: Jeg ser ikke på reality-showene «Ungkaren 20 Vs. 40» og «Paradise Hotel».

Så en innrømmelse til: Jeg har prøvd.

Jeg registrer jo at det skrives opp og ned om dette hos de andre nyhetssidene. Og jeg blir jo litt nysgjerrig da.

Vg Nett har i dag saken:
Splitter naken i første episode
Nanna (22) var ikke forberedt på å bli vist uten en tråd i premieren på «Paradise Hotel», men hun tok det med et smil.

Så fint da.

Og det tydligvis flere enn meg som er nysgjerrig. Db.no kan melde at serien hadde en sterk start med over en kvart mill seere på permieren.

For ikke å snakke om dekningen på mørkere sider, som jeg ikke engang vil linke til (seher ect).

Forskning.no kunne i går avsløre hva det er som tiltrekker oss til reality-seriene:

De ligner på eventyr.

Danske Michaela Krigsgaer, som er nybakt cand. mag, fra Københavns Universitet mener å ha funnet deler av svaret. Etter å ha analysert alle 56 episoder av den danske utgaven av «Paradise Hotel» konkluderer hun med at vi fascineres av reality fordi det ligner på eventyr.

- Det er noe i hjernene våre, i vår kognitive struktur, som gjør at vi forteller og lytter til gode historier med en bestemt oppbygning, og den har «Paradise Hotel», forteller Krigsgaer til forskning.no.

I oppgaven « Et visuelt eventyr – Paradise Hotel» lister hun opp en rekke elementer som er felles for reality- show og tradisjonelle eventyr.

Begge har helter, skurker, typer som er lett å gjenkjenne, forbud som blir brutt, konkurranser, oppgaver, medgang, motgang, straff og belønning.

Ikke minst så er det målet om å vinne prinsessen, prinsen og halve kongerriket eller i alle fall en solid sum cash som lokker i det fjerne.  Pinlig eventyrlyst | ABC Nyheter.

Jeg har litt tro på dette. For når man «kommer inn» i det så blir det jo spennende. Man heier på heltene og hater skurkene.

Men det er jo ikke derfor vi ser på, den første gangen, eller trykker oss inn på alle tabloid-sakene hos nyhetsssidene.

Det er kort og greit fordi det er sexy.

Og jeg må innrømme at det var derfor jeg prøvde å se på «Paradise Hotel».  Og vet du hvorfor jeg ikke lenger ser på? Det er ikke sexy, det er drita kjedelig og puppedamene og Askeladdene sitter bare rundt og prater hele tiden…

Faktisk artig om eliteserien

Jeg er under gjennomsnittet opptatt av fotball og da særlig eliteserien. Men jeg må innrømme at jeg for tiden koser meg så mye med disse sakene at jeg følte at jeg måtte anbefale dem til andre også. ABC Nyheters sportsredaksjon gjetter (kvalifisert, regner jeg med) hvordan tabellen vil se ut til slutt. Grundig og fin. Linker til alle de tidligere sakene i den siste.
ABC Nyheter presenterer Eliteserien 2009.

Bloggurat

Jeg har plassert min blogg i Oslo på bloggportalen Bloggurat!