Jeg falt fra min høye dromedar

Det ser kanskje lett ut, og jeg har jo sett det tusen ganger. Det har sikkert du også. Folk som skal ri på dromedarer og kameler. Trikset er når de reiser seg eller legger seg ned. Da forandrer nemmelig den fine salen seg til en rusjebane (som det heter der jeg kommer fra; sklie, for dere andre) på grunn av den enorme forskjellen mellom stående og liggende dromedar.

Og nettopp derfor (at du har sett det tusen ganger altså), tror man også at det skal gå så greit. Samboeren klarte seg helt fint bare sekunder før også.

Men som du kanskje allerede har skjønt av tittelen. Det gikk ikke greit. Det gikk dårlig. Jeg falt, eller tryna, forover i det den enorme dromedaren skulle reise seg opp. Til stor moro for både samboer og semi-beduiner.

Så moro synes de det var at de gjenfortalte historien til alle de andre semi-beduinene, med peking og latter, hvorpå (for semi-beduiner er like hyggelige som jordanerne) de alle red bort og spurte høflig hvordan det gikk med meg.

Og til tross for blåmerker og et par avrevne negler, så var det absolutt verdt det. Ri på en dromedar, hvis du har mulighet. (Men hold deg fast i salen, både foran og bak.)

Wadi Rum var imponerende vakker. Ørken er ørken, tenker du kanskje. Men nei, uten å ha sett noen annen ørken, er jeg helt sikker på at Wadi Rum er blant de vakreste, om ikke den vakreste.

Kort oppsummert er Wadi Rum en del av den arabiske ørkenen. Men på grunn av kombinasjonen av sandstein og granitt har det blitt noen spesielle fjellformasjoner i området. Det er nå en av de viktigste turistattraksjonene i Jordan, som står for rundt 10 prosent av økonomien til landet. Det er også kjent som et av stedene der filmen Lawrence of Arabia ble innspilt.

Faktisk så velger den jordanske kongen Abdullah den andre å bo to uker i telt i Wadi Rum hvert år.

Abdullah den andre er det også bilder av overalt og han bygger hus, både til beduiner (derfor er de semi-beduiner nå) og de vanlig husløse.

Beduinene er de eneste som får drive med oss turister i Wadi Rum, de slipper også å betale skatt for det de tjener på turismen. Slik gjør man gode samfunnsborgere av beduiner, tydeligvis. Nå er det bare rundt 10 prosent som fortsatt lever i telt og reiser rundt i ørkenen.

Men de var hyggelige de semi-beduinene vi møtte altså. Igjen møter vi bare mennene, men ifølge vår lokale guide Ali (som er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen), jobber også kvinnene med turismen, de bare går hjem i firetiden. Heller ikke på hotellet er det noen jordanske kvinner, alle kvinnene som jobber her er fra gjestearbeidere fra Sør-Asia.

Flere bilder fra Wadi Rum: (alle bildene på Flickr)